To entusiastiske sistegangskjøpere

I Bovieran avsluttet vi et spennende fjorår med en konkurranse! Premien var et opphold på innsiden av et av prosjektene i Sverige, hvor vinnerne fikk oppleve hvordan det er å være på innsiden av et Bovieran-prosjekt når været er rufsete på utsiden. Her kan du lese om vinnerne av konkurransen: Sidsel og Jostein Sauar!

At Sidsel og Jostein Sauar har levd et innholdsrikt liver på ingen måte en overdrivelse.

Sidsel har håndhilst på to amerikanske presidenter – Lyndon B Johnsen og JFK – og Jostein var i Berlin og hørte Willy Brandt holde minnetale kvelden sistnevnte døde. Han var aktiv lege til fylte 80 og opponent for Nord-Norges første digitale doktoravhandlings-disputas, hun har drevet eget apotek, tok etterutdanning i folkekunst som 65-åring og bodde mutters alene i en hytte på Rauland året hun studerte.

Her snakker de om livet i Skien, verdien av naboskap, den arkitekttegnede eneboligen de aldri i verden hadde tenkt å flytte fra og hvordan Bovieran fikk dem til å skifte mening.


Sidsel og Jostein på besøk i Bovieran Vänersborg

Vi er i april, men Kong Vinter har fremdeles klørne solid festet i syd-Sverige. På utsiden av Bovieran i Vänersborg har gradestokken bare så vidt kravlet over på plussiden, uten at det betyr noe som helst for verken stemningen eller temperaturen på innsiden. Solen varmer godt gjennom det digre glasstaket, det føles som en fin nordisk sommerdag og Sidsel og Jostein virker strålende fornøyd. Sidsel stakk av gårde med vinnerloddet i Bovierans
vinterkonkurranse – en helgetur til et søsterprosjekt i Sverige – og Jostein fikk bli med på turen. I tillegg har de også kjøpt leilighet i Bovieranprosjektet på Falkum i Skien. De kjenner byen godt, men flyttet dit som voksne. Og som i så mange andre tilfeller hadde jobb en finger med i spillet.

«I utgangspunktet bodde vi på Stabekk i Bærum», forteller Jostein. «Men da jeg var ferdig med doktorgraden min på Rikshospitalet var det på tide å flytte på seg. Det var nettopp opprettet en stilling innen gastroenterologi (fordøyelsesplager og -sykdommer) på Telemark sykehus i Skien og det passet perfekt – Sidsel hadde ikke lyst til å flytte, og stilte krav om at stedet vi flyttet til måtte ha et sykehusapotek. Sykehuset i Skien var et av de få sykehusene i landet utenfor Oslo som hadde dette. Vi var på plass i årsskiftet 79/80».

Sidsel spiller inn fra sidelinjen.
 
«Uten at nyttårsfeiringen 1979 vil gå inn i historien som en stor markering av den grunn. Jeg liker å feire nyttår, men det året hadde vi ikke noe annet å sitte på enn pappesker».
 
De veksler et skjevt smil. Feiringen ble kanskje ikke så storslått, men skaper i det minste et morsomt tilbakeblikk. Sidsel fortsetter.
 
«Vi bodde i sykehusboligen i tre år, underveis kjøpte vi en tomt. Jeg har vært glad i hagestell siden jeg var liten, tomten lå på et sandtak. Hvor mange lass med jord og leire vi fikk tilkjørt husker jeg ikke. Vi fikk en arkitekt vi kjenner til å tegne huset. Datteren vår var svært engasjert, og insisterte på å få eget hemmelig rom. Arkitekten oppfylte ønskene hennes uten at vi egentlig ga klarsignal.

Praten med Sidsel og Jostein går lett, minnene er gode og sitter løst. De digre, eksotiske plantene, duftene og lyden av vann gjør det lett å glemme at dette faktisk er et sted folk bor, og ikke en botanisk hage med stengetid på inngangsdøren. Navnet Bovieran (en sammenslåing av Bo Vid Rivieran) kan lett bli avfeid som en reklamepåstand – inntil du faktisk sitter der selv med et palmeblad stort som en marokkansk parasoll over hodet. Turen hjem til Norge og en bunnfrossen ripsbusk virker plutselig veldig lang.
 
Jostein plukker opp tråden.
 
«Livet i Skien var bra, barna trivdes og vokste opp, det samme gjorde plantene Sidsel stelte i hagen. Vi fant gode venner blant naboene og ble syv par som feiret små og store begivenheter sammen. Det betød mye. Årene gikk, og endringene livet gir fulgte etter. Syv par ble til fire, til slutt var det bare oss. Naboskapet ble oppløst. Vi bestemte oss for å bli, huset var vanskelig å forlate. Vi skulle ikke dra derfra før vi ble båret ut. Men så dukket Bovieran opp».
 
Sidsel og Jostein lener seg umerkelig fremover, det er som om samtalen skifter gir.
 

«Vi leste om Bovieran i Aftenposten, helt uavhengig av hverandre. Og tente på dette begge to». Entusiasmen i Sidsels stemme er merkbar. «Så hyggelig at noen kan bo sånn, tenkte vi. Da vi skjønte at Bovieran faktisk kom til Skien måtte vi nesten klype oss selv i armen, konseptet svarte på mange spørsmål og dekket mange behov. Både de vi har nå, og de som kommer. Jeg fryktet dagen hagearbeid ville bli et ork – jeg er ikke der enda, men det er ikke veldig langt unna. I Bovieran får jeg gleden av planter andre steller. Vi har alltid vært opptatt av samhold og bofellesskap, dette har vi savnet etter at naboskapet ble oppløst. Nå får vi det på nytt, i en setting hvor avstanden mellom privatliv og selskap med andre kan måles i noen få skritt».

Den sydsvenske dagen har blitt gammel, det er på tide å sette strek. Jostein oppsummerer.
 
«Jeg er ikke i tvil om at dette blir en svært aktuell boform for eldre mennesker i fremtiden. Helsen vår blir bedre, vi lever sunnere og lengre og har andre forventninger til livet. Samtidig er bekymring for ensomhet blitt en faktor i samfunnet. I Bovieran kan man være enslig, og fremdeles være sammen med andre. Dette har stor verdi. Hagen er stor nok til at du får strukket på beina, uavhengig av været på utsiden. Jeg gleder meg også til å kunne spille boccia. På turen hit har jeg oppdaget at leiligheten vår har en perfekt beliggenhet i forhold til banen», smiler Jostein avslutningsvis. «Jeg er et utpreget konkurransemenneske, så nå kan jeg sitte på en stol rett på utsiden av døren og studere teknikken til naboene».

Følg oss på sosiale medier for flere oppdateringer